Grunnleggelsen av Alta Ølklubb

Det er litt mørkere kvelder. Det er litt mindre blader på trærne. Og celsiusene nærmer seg det berømmelige nulltallet and all that jazz... Hvilket bedre tidspunkt finnes det for å grunnlegge Alta Ølklubb med en Awesome Beer Fest!? Intet. Så da vasket vi glass, kjøpte ost og tente stearinlys. Vi satt på Patoskogen, hjemme hos Grete og Kristoffer, og etter litt kom Rudi, Eva og Johannes.

Rudi venter på Fantomet. Kristoffer i vinduet.

Etter litt småslarv startet vi med den første ølen, den klassiske Fantome fra Brasserie Fantome, en belgisk Saison på 8 %. Ville den vise seg å være "the nectar of the Gods" som noen påstår. Vel, den var gyllen gul i glasset, som urin etter man har spist cornflakes, og rimelig klar, men grumsete nedover i flaska. Luktene og aromaene var relativt fruktige og syrlige, med gress og høy og fjøs, relativt lite gjær til typen å være. Smaken fulgte opp med en markant, men ganske forfriskende syrlighet. Tørr var den au. Vi var alle enige om at dette var en øl som passet til en varm sommerdag på terrasen. Men det var også bred enighet om at den passet en sein høstkveld i stua.

Neste øl ut var nok en saison, en Baudelaire Beer iO Saison fra Jolly Pumpkin Artisan Ales fra Michigan USA. Denne ølen er ifølge ratebeer.com regnet for å være verdens 23. beste saison. Så får vi se/sjå da. Etter en relativt jevn distribusjon av øl, løftet vi glassene. Denne er mye mørkere, nærmere rød, og noe grumsete. Lukten starter som lovet på flasken med roseblader, vi fant også fruktige noter og tranebær. Ganske søtt. Så var det store spørsmålet, holder den mål smaksmessig sett? Nei, det gjør den ikke. På ingen måte.Den er rimelig bitter, på grensen til besk syns noen, har hint av roseblader, men en for tynn kropp for den mørke stemningen man blir hensatt til ved drikkingen av denne ølen. Kveldens laveste gjennomsnittscore, og vi konkluderer med at de har vært inspirert av Les Fleurs du Mal. Neste øl takk!

Mmmm. Tobakksrusk.

Da var det heim til gamlelandet og Haandbryggeriet fra Drammen sin Hesjeøl på 6,5 %, visstnok er det en traditional ale, men vi kaller den norsk saison. Det var riktignok ingen av oss som hadde hesjet den dagen, men vi hadde alle vært på i barnebursdag, noe som også er ganske slitsomt, så... Den hadde en varm rødbrun farge og var rimelig klar. Vi luktet oss frem til mild, gress, høy, funky jul, søt, honning. Lovende. Så smaken. De fleste var enige om at den smakte tobakk. Eller mer spesifikt tobakksrusk. Men på en god måte! Videre er det smaker som hvete, funk og røykt torsk som dukker opp. Vi prøvde etter beste evne å bli enige om hvilken stemning denne ølen mante frem, og sommerlig jul var den mest dekkende.

Vi holdt oss hos saison, denne gangen fra Tampa Bay i Florida, og Cigar Citys Guava Grove på 8 %. Denne gangen var det en rødlig farge, ganske lys og tåkete. Lukten er straight out Banos, og når en har luktet det, er det vanskelig å komme forbi denne lukten. Så da blir det spennende å se om vi har kjøpt bananpålegg på flaske med 8 %. Heldigvis er det en litt annen smak, den har mye krydder, god munnfølelse og bringer frem litt jul igjen. Den har også en behagelig bitterhet og en del humle. Det er en god øl å dele i haustmørket.

Og mørkere skulle det bli. Bekmørkt faktisk. Vi åpnet to flasker Yeti Imperial Stout fra the Great Divide Brewing & co i Denver, Colorado som i følge etiketten lover en "onslaught of the senses!", noe å se frem til altså. Og den entrer glasset som råolje, "dark as midnight on a moonless night", noe som synes passende da lukten også er preget av kaffe. Og litt sjokolade og krydder. Og som ventet smaker den mye det samme, espresso, mørk sjokolade, krydder, karamell og smelta skosåler. Den følger i tillegg opp med en relativ absurd bitterhet for denne type øl; 100 IBU og en god tjukk munnfølelse. Den er i dessertland, man kan godt dele en liten flaske på to, eller tre. Det er en nattøl, samtidig som lukten og smaken av kaffe leder tankene hen til ferie i Italia. Italienske netter?

Og vi fortsatte med rare øl, enda rarere faktisk, faktisk kjemperart!Le Freak fra Green Flash Brewing i California i USA. Det er en fusion, en hybrid mellom en belgisk trippel og en Imperial India Pale Ale. Så, litt rar men kanskje ikke så kjemperar allikevel. Men! Fargen er lys oransje og den er ganske klar i glasset. Lukten er først belgisk gjær, med dens assosiasjoner til brød, men også noe grapefrukt og honning. Smaken er noe forvirrende, den er både søt og fruktig, med de sedvanlige belgiske smakene av gjær og hvete. Den er bitter og krydret i ettersmaken. Le Freak er alt i alt en litt rar øl, men mer god enn rar.

Så drar vi til Belgia og den Flamske Raudølens Flaggskip (FRF), altså Rodenbach Grand Cru fra Brouwerij Rodenbach. Fargen er vel rød, mot brun. Mørk rød og klar. Lukten er balsamicoeddik, også en lukt det er vanskelig å komme unna når den har satt seg. Vel, smaken følger opp, ganske mye sur balsamicoeddik, medisin, gløgg og flytende solhatt. Den er nok preget av at den har tilbrakt litt tid på flaskene. Den ferske er i grenselandet sur, men etter et år i kjelleren er den super, nå viser den tendenser til å dabbe noe av. Men innenfor klassen balsamicoeddikøl er den en ener. Det får være måte på hvor mange ganger man kan skrive b.......eddikk i et innlegg så vi drikker opp og åpner;

En Norsk Gull fra Gvarv Haandbryggeri fra Gvarv i Telemark på 9,2 %. Det er en hjemmebrygget Russian Imperial Stout fra brødrene Solhaug, to utrolig hyggelig og dyktige karer, og har tilbrakt ca et år på flasken. Den er i følge bryggerne helt på topp nå. Og Fargen er det vanskelig å utsette noe på, kullsort med et brunt skum som klinger seg til glasset. Den har et vell av lukt med sjokolade, kaffe og malt langt fremme. Munnfølelsen er perfekt, lav karbonering og smak av lakris, sjokolade, malt. Fantastisk behagelig og med en lang, varm ettersmak. Det eneste minuset er at den er ekstremt vanskelig å få tak i. Men gjør en innsats folkens, dere kommer ikke til å bli skuffet.

Grete bak Speedwayen.

Vi lot nå det beste fra Norge sammenlignes med det beste fra Danmark og åpnet en Hr. Fredriksen fra Amager Bryghus. Den er på 10, 5 %. Som Gvarv er den svart som natta, med et mokkabrunt skum. Lukten er salt, malt, sjokolade og kaffe. Den smaker også mye, rugbrød, likør, vanilje, lakris og sjokolade. Denne ølen er den 6 beste ølen i Danmark.

Det begynner å bli en sen kveld i ølklubben, eventuelt tidlig natt, og ølkjelleren er snart tom.
Så, fra den 6 beste ølen i Danmark, går vi over til den 7 beste ølen. I verden! Jepp, vi avslutter med Alesmith Brewing Companys Speedway Stout. Fra California i Junaiten og på velvoksne 12 %. Aromaen er kaffe i hovedsak, noe malt. Fargen er fuliginous, med det samme lave, brune, klingende skummet som på de to foregående ølene. Smaken er velbalansert, med kaffe og sjokolade, etterhvert mer karamell og lakris. Ettersmaken varer lenge nok til at Eva, Johannes og Rudi kommer seg vel hjem, men før de går blir vi enige om at det var en fin kveld og at vi må gjøre det snart igjen.